The place to be!

Frokostmøte i regi av Civita på Café Christiania, 11. februar klokken 07.45:

http://www.facebook.com/event.php?eid=52023875805

Dette blir knall!

Velgerfiske?

Høyres Erna Solberg har ropt opp om at justisminister Knut Storberget må gå av. I følge Høyres egne nettsider "(...) det dårlige forholdet han har til partiet. Og at kriminalstatistikken går feil vei." I dagens Aftenposten skrives det om hvorfor kriminalstatistikken går feil vei: Fordi den regjeringen ikke ansatte nok politifolk. Faktisk har den rød-grønne regjeringen brukt mer penger på politiet, enn sin forgjenger.

Så i Aftenposten i dag får vi se en aldri så liten ro-tur fra Jern-Erna: grunnen til at hun krever statsrådens avgang er ikke kriminalstatistikken, men at han har oppgitt misledende opplysninger.

Snuoperasjonen vitner om et aldri så lite desperat forsøk på velgerfisking fra Høyres side. Sorry, Erna, denne gangen ble du AVSLØRT!

Waschera?

I kvalitetsprogrammet Waschera har selveste Linni lært bort stripping. Mange reagerer på leksjonen og det faktum at de to programlederne faktisk strippet på direkten. Hvordan kan TV2 tillate dette på et barneprogram? Svaret er enkelt: Programmet er ment for ungdom i videregående skole og studenter.

De eneste som visste om denne målgruppen var nok de ansatte i redaksjonen.

Mannen

Dagbladets "Magasinet" hadde i går en svært interessant artikkel om menns fødselsdepresjon. Mens fødselsdepresjon hos kvinner de siste årene så vidt har beveget seg ut av tabuområdet er fødselsdepresjon hos menn noe vi så vidt ikke visste fantes engang. Bakgrunnen for Magasinets artikkel er en dansk studie som viser at omtrent syv prosent av alle danske fedre får fødselsdepresjon. Forskerne mener det ikke finnes noen grunn til å tvile på at tallene er omtrent like i Norge, men her er det ikke gjort noen forskning på temaet.

Fødselsdepresjon er alvorlig fordi det er en stor belastning både for den som får det, dens partner og ikke minst barnet. Jo mindre hjelp en får for depresjonen jo større sjanse er det for at barnet får lide under det. Forskningen fra Danmark viser at 40% av barna som har hatt en forelder med depresjon utvikler adferdsvansker. Tallet stiger til 80% om begge foreldrene har en depresjon. Dessverre er depresjon ofte ikke noe en bare kan glemme eller takle på egenhånd. De som er deprimerte trenger forståelse og hjelp fra andre, gjerne profesjonelle. Det er derfor selvfølgelig svært viktig at Norge også tar denne problemstillingen på alvor, og iverksetter forskning og tiltak for å få mer kunnskap om og bekjempe fødselsdepresjon hos fedre.

For meg er dette innlysende. Dessverre er noen fullstendig uenig med meg. Professor i allmennmedisin og forsker ved Nasjonalt folkehelseinstitutt Anne Eskild mener vi ikke trenger mer kunnskap om fedre og fødselspermisjon, og begrunner det med følgende sitat: "Jeg er så lei av at alt fokus skal være på menns helse. Kanskje synes mannen det er fælt å ta vare på et nyfødt barn, men etter min mening er det langt viktigere at vi fokuserer på kvinnen. Det er hun som føder." Professoren sier videre: "Jeg synes ikke dette [studien] er interessant i det hele tatt. Menns fødselsdepresjon er en bagatell."

Professoren er ekspert på kvinne- og kjønnsforskningen. Uttalelsen er spesielt sjokkerende, nettopp fordi Eskild har bakgrunn fra et område som skal arbeide med likestilling. Den underliggende tonen i Eskilds uttalelser er at mannen får jammen være litt skikkelig mann og skjerpe seg. I et likestillingsperspektiv er dette selvfølgelig helt uholbart. Man kunne jo nesten tro at kvinne- og kjønnsforskning handler om likestilling på kvinners premisser, hvor kun kvinners behov dømmer når likestillingen er oppnådd. Når mannen har en utfordring er den ikke viktig, fordi kvinner så lenge har blitt undertrykt. Det er selvfølgelig feil. Likestilling handler om å ikke forskjellsbehandles fordi man er av det kjønnet man er. Det går begge veier. Dersom det hadde vært kvinner som hadde vært i sentrum av den danske studien hadde vi nok sett andre reaksjoner. Jeg tror det er trygt å anta at Eskild og andre da hadde ropt opp om behovet for at kvinners sykdommer må tas på alvor.

Dessverre er denne saken ikke det eneste eksempelet på at likestilling ikke handler om likhet for begge kjønn. I slutten av oktober 2006 skrev Runar Døving fra Statens instututt for forbruksforskning et leserinnlegg i Aftenposten om hvordan menn forskjellsbehandles. Det skapte en storm av motinnlegg hvor gjengangeren var at menn ihvertfall ikke hadde noe å klage over. Senere har flere tatt opp tråden i liknende leserinnlegg som Døvig, og mange har blitt ledd av og problemstillingen avvist som urelevant. Spesielt fra de fministiske miljøene har flere fullstendig avvist mannsdebatten.

Det er ikke bare irrasjonelt og kunnskapsløst, det er farlig. Hverken kvinnesaken eller mannssaken tjener på dette. Kvinnens rolle som hovedforsørger for barna kan være hemmende for henne, men samtidig for ham som sjelden får hovedomsorgen eller skilsmisse, og først nylig har fått rett til pappapermisjon. Dersom vi skal lykkes i å skape et land med likestilling må vi anerkjenne at begge kjønn kan oppleve mangel på dette samtidig.

Politiet

I dag kan vi på dagbladet.no lese om en doktorgradsavhandling som konkluderer med at politiet forskjellsbehandler innringere. De med språklige utfordringer, eller de som ikke lykkes i å legge frem sin sak på en god måte, får mindre hjelp. Forfatteren hevder at hun i sin gjennomgang av rundt 900 samtaler kan spore at politiet ikke viser tilstrekkelig profesjonell empati og forståelse for innringerens situasjon.

Det er svært alvorlig dersom tillten til politiet svekkes. For at politiet skal kunne være handlekraftig, er de avhengige av friheten til å gjøre vurderinger i de situasjonene vi forventer at de skal takle. Denne friheten kan lett innskrenkes dersom folk ikke lenger har tillit til at politiets avgjørelser er tatt på et faglig og rettferdig grunnlag. Eksempelet så vi sist ved opptøyene i Oslo i forbindelse med Israel-Palestina konflikten, da politiet fikk kritikk fra flere hold for bruken av tåregass. Veien er ikke lang fra en slik kritikk til politiske tiltak, som for eksempel forbud mot denne gassen. Idealsituasjonen vi må søke å oppnå er at politiet får en (selvfølgelig begrenset) frihet til å gjøre gode vurderinger i enkeltsaker, og at de i disse situasjonene fatter rette beslutninger. Slik vil vi få et mest mulig velfungerende og effektivt politi.

Det er også viktig at folket har tillit til politiet fordi mangel på denne tilliten vil føre til at mange føler seg utrygge i sin hverdag. Hvis man tror at politiet behandler en annerledes fordi en for eksempel har en mørk hudfarge, er det vanskelig å stole på at hjelpen vil komme når man trenger den. Det er kanskje de som trenger det mest, de gruppene i samfunnet som allerede føler seg utsatt, som virkelig trenger et politi de kan stole på. Alternativet er en svekket tro, ikke bare på politiet, men på det norske rettssystemet.

Derfor er det ekstra viktig at politiet har gode arbeidsvilkår og ressurser til å gjøre en god jobb. Det er i prinsippet mulig å forstå at et rammeverk (i dette tilfellet Arbeidsmiljøloven) ikke kan passe til alle yrkesgrupper. Det er imidlertid svært vanskelig å forstå at det skal være en fornuftig løsning på ressursproblemet i politiet å få de som allerede jobber, til å jobbe mer. Politifolk må være overmennesker og de må lykkes i å se den enkelte også i tøffe situasjoner. For å få til det må de ha fornuftige arbeidsvilkår.

Definisjoner?

Dag Terje Andersen klargjorde på Dagsnytt 18 i dag hva han legger i "forhandlinger":

"Jeg har snakket med partene: Jeg orienterte dem om situasjonen sist mandag."

Alternativt.

Ulv, ulv...

Nå er det krisetider. I går la regjeringen frem sin krisepakke, deres første store tiltak i kampen mot den internasjonale krisen. Hvordan reagerer opposisjonen? De er skuffet. Overraskende? Selvfølgelig ikke.

Det er forståelig at opposisjonen ofte er uenig med regjeringen. Noe annet hadde jo vært bekymringsverdig, ettersom de faktisk har ganske forskjellige partiprogram. Å være uenig med er imidlertid noe helt annet enn å "være skuffet over". Retorikken opposisjonen har lagt seg til er svært uheldig. Den oppfordrer ikke til saklig debatt og meningsutveksling som fører til best mulig vedtak for Norge, men til svekking av den tilliten vi skal ha til de styrende politikerne. I tilfellet med krisepakken skriver Aftenposten i dag på lederplass at "opposisjonens beskjedne kritikk viser at det er bred enighet om hovedgrepene i pakken". Vi blir altså redusert til å tolke opposisjonens syn etter grad av kritikk, og ikke om de kritiserer eller ikke.

Det hadde ikke vært så farlig dersom vi alle hadde hatt mengder av innsikt i de politiske sakene. Jeg tror imidlertid det er realistisk å anta at de fleste mangler denne innsikten i de fleste saker. For eksempel har jeg ikke peiling på hvilke tiltak som er riktige i en krisepakke, fordi jeg ikke forstår hvordan markedet fungerer. Er denne regjeringen klok og styringsdyktig? Har ikke peiling. Det er nå det er kjipt at opposisjonen har ropt om ulv hele året: Det er ingen steder jeg kan gå for å finne sannheten i denne saken. Høyresiden mener skattelette er veien å gå, mens venstresiden er skeptisk til store reduksjoner. Hva vet jeg?

Jeg velger å tro på de svært dyktige arbeiderne i finansdepartementet inntil det motsatte er bevist. Hadde opposisjonen kritisert i proposjonale mengder tidligere hadde jeg kanskje tatt deres kritikk i dag seriøst, men det er vanskelig nå.

Regel nr 1 for offentlig ansatte

Ikke send mailer med upassende innhold fra din offisielle mailkonto.

Hvordan er dette IKKE innlysende for enhver? For sikkerhetens skyld lager jeg herved en liste, så det blir lettere å forstå hva man bør være forsiktig med å sende.

Du bør tenke deg om to ganger, dersom innholdet i mailen:

- inneholder ting du ikke vil media skal vite at du sa

Lykke til videre representin´!