Ulv, ulv...

Nå er det krisetider. I går la regjeringen frem sin krisepakke, deres første store tiltak i kampen mot den internasjonale krisen. Hvordan reagerer opposisjonen? De er skuffet. Overraskende? Selvfølgelig ikke.

Det er forståelig at opposisjonen ofte er uenig med regjeringen. Noe annet hadde jo vært bekymringsverdig, ettersom de faktisk har ganske forskjellige partiprogram. Å være uenig med er imidlertid noe helt annet enn å "være skuffet over". Retorikken opposisjonen har lagt seg til er svært uheldig. Den oppfordrer ikke til saklig debatt og meningsutveksling som fører til best mulig vedtak for Norge, men til svekking av den tilliten vi skal ha til de styrende politikerne. I tilfellet med krisepakken skriver Aftenposten i dag på lederplass at "opposisjonens beskjedne kritikk viser at det er bred enighet om hovedgrepene i pakken". Vi blir altså redusert til å tolke opposisjonens syn etter grad av kritikk, og ikke om de kritiserer eller ikke.

Det hadde ikke vært så farlig dersom vi alle hadde hatt mengder av innsikt i de politiske sakene. Jeg tror imidlertid det er realistisk å anta at de fleste mangler denne innsikten i de fleste saker. For eksempel har jeg ikke peiling på hvilke tiltak som er riktige i en krisepakke, fordi jeg ikke forstår hvordan markedet fungerer. Er denne regjeringen klok og styringsdyktig? Har ikke peiling. Det er nå det er kjipt at opposisjonen har ropt om ulv hele året: Det er ingen steder jeg kan gå for å finne sannheten i denne saken. Høyresiden mener skattelette er veien å gå, mens venstresiden er skeptisk til store reduksjoner. Hva vet jeg?

Jeg velger å tro på de svært dyktige arbeiderne i finansdepartementet inntil det motsatte er bevist. Hadde opposisjonen kritisert i proposjonale mengder tidligere hadde jeg kanskje tatt deres kritikk i dag seriøst, men det er vanskelig nå.